av Andreas Lunnan

Alv Schiefloe (1873 – 1951) kan plasseres blant Norges ypperste visesnekkere, med en definitiv glansperiode i årene 1898 – 1918. Først som revyskribent for flere arbeiderforeninger i Trondheim – i tiårsperioden 1908 – 18 som vital drivkraft for det etter hvert så legendariske revyteateret “Hjorten” i stiftsstaden.

Til sammen produserte han i alt et tjuetall revyer for denne scenen, og i ettertid synes historikerne å være enig om at Schiefloes virkekår danner den mest glansfulle epoken i teateret saga.

Alc Schiefloe var sønn av Olga, født Melhus og vognmann Andreas Schiefloe i Steinkjer. Som ungdom slo han inn på typografifaget i Steinkjer, men flyttet snart til Trondheim der han en tid jobbet i trykkeriet i Adresseavisen. Egentlig hadde han tenkt seg en framtid som farende håndverkersvenn, men slutten av 1800 – tallet bød på en særdeles spennede samfunnsutvikling, og dette fascinerte unge Alv.

Så vel sosialt som politisk var det en brytningstid, som kom til å omfatte nye former for kommune og riksstyre. Det gikk mot selvstendighet for Norge; etter hvert mot dyrtid, krigstid, jobbetid, rive – og byggetid. Altså rikelig av grunnlag for en politisk engasjert skribent med sans for så vel satire som poesi.

Rykende ferske visevarer….

Hans forfatterkarrière startet med lokale revyer for arbeiderforeningen i Trondheim. Dyktige amatører stod i kø for å presentere Schiefloes aktuelle, treffende og fantasirike tekster.

Revyene ble både fryktet og elsket, og virksomheten utviklet seg til engasjement ved Trondhjems Arbeiderforening. Gjetord om Alvs revysuksesser i Trondheim føk snart over det ganske land, og da var ikke vegen lang til “Hjorten”. Direktør Fritz Topp ble så begeistret over arbeiderforeningsrevyen “Spidsburcompagniet” (1908) at han kjøpte hele konseptet med skuespillere. Forestillingen ble Hjortens største suksess siden starten i 1859.

Schiefloe boblet over av idèer og oppfinnsomhet. Han benyttet sitt samfunnsengasjement for alt hva det var verdt. Som journalist i sosialistiske “Ny Tid” skaffet han seg god innsikt i de politiske aktualiteter, og var en mester til å resse ting i tiden inn i en streng verseform. Han var kjent som en kjapp og effektiv skribent.

I perioden etter at han sammen med kameraten Johan M. Halseth startet eget trykkeri (1899), snekret han gjerne sine viser mens han overvåket maskinene i trykkeriet. Eller han satt oppe gjennom kvelds – og nattetimer, etter at barneflokken var kommandert til køys. Som den journalisten han var, plusset han ofte på med nye, aktuelle viser som han flettet inn i revyene på bekostning av tekster som hadde mistet noe av sin glødende nyhetsverdi etter premièren.

Ka`l & Co

Han brukte gjerne gangbare, populære melodier som utgangspunkt for sine vers, men en del av visene fikk også sine egne komposisjoner fra forskjellig hold i revymiljøet. Først og fremst var det herrene Carlo Wigum, Paul Scholtz og Chr. Rian som bidro med det rent musikalske. Selv opptrådte Alv aldri på scenen, – han var i det hele tatt forsiktig i sin framferd. Karakteristisk nok opptrådte han gjerne under psevdonymet “Ka`l & Co”. Dette avdekker en sterk kunstnerisk hederliget som understreker det samarbeidsmiljø som kreves når god revy skal skapes. LIkevel var det aldri tvil om hvem som dro lasset gjennom glansårene. Det var Alv Schiefloe.

Alv Schiefloe var aldri brautende i sine politiske tekster. Vel tonte han flagg og og signaliserte av og til klart hvilken side han sto på i skillet mellom de sterke og svake i samfunnet. Men det var den tids “buskis – humor” som i stor grad kom til å prege hans “Hjorten” – produkter. Mye av stoffgrunnlaget var tydelig inspirert av barne- og ungdomstid på Innherred, men også med farger fra det mer urbane miljøet han opplevde på Lademoen, der han slo seg ned med kone, Ragna Albertine Nilsen, og etter hvert 8 barn.

En av drivkreftene bak Schiefloes intensive revyvirksomhet ved hundreårsskiftet var å styrke aktiviteten i arbeiderforeningene i Trondheim, som på den tid spilte en stor rolle som samlingsstedet for ungdom. Opplevelsen av livsvilkårene for folk i Lademoen – området der Schiefloe bodde, styrket hans politiske overbevisning og vilje til å gjøre en ekstra samfunnssinnsats ved siden av arbeidet i pressen. Gjennom sceneaktiviteten krydret han først og fremst ungdomsmøljøene i arbeiderforeningene, og revyer og basarer i hans regi skaffet i årenes løp gode slanter til “Typografenes Tuberkolosefond” og “Jordmødrenes Selvhjelpsfond”.

Ernst Rolfs gudfar…!

I 1910 satte Hjorten opp revyen “Dyden i fare”. En av publikums favoritter her er en 19 – årig svenske ved navn Ragnar Johansson. Han var blitt kjent med revyteateret i Trondheim som ganske “grønn” et par år tidligere, da han besøkte byen med et svensk turnèselskap. Nå var tiden inne for hans store gjennombrudd, under kunstnernavnet Ernst Rolf. I følge kontrakten skulle han opptre på Hjorten et par uker, men forestillingen ble så populær at den godeste Ragnar ikke fikk reise hjem før lille julaften!

Den lovende, 19 – årige trubaduren – senere intet mindre enn en legende innenfor skandinavisk show business – knyttet denne høsten et vennskapsbånd med den atten år eldre inntrønderen. Ernst Rolf tok med seg flere av Schiefloes tekster ut i sin varietè – verden. Særlig begeistret var han for “Middel mot kolde føtter” som han også presenterte på en av sine mange grammofonplater.

Han prøvde også, i likhet med flere revydireksjoner i Kristiania, å overtale Alv til å utvide sin virksomhet til både scener i Stokholm og i den norske hovedstaden, men Schiefloe forble trofast ved sin trønderske lest.

Et interessant poeng er at Scheifloes visekunst også har smittet over til neste generasjons poeter. Alf Prøysen, som var over førti år yngre enn sin navnebror Schiefloe, kunne i sin tid fortelle at han hadde stor sans for “Maren i Myra” og dens like. Etter som de to viseskaperne sikkert opplevde mange felles trekk gjennom karrige oppvekstvilkår, er det naturlig at musenes vingehest Pegasus plasserte dem i samme stall.

Journalist og redaktør.

Alv Schiefloes travle revyperiode varte i om lag tjue hektiske år. Etter 1918 dukket det ikke opp flere viser fra hans hånd og hjerne. Kanskje følte han seg utbrent, kanskje oppstod det et forsterket, brennede ønske om å prioritere presseyrket. Som journalist, og senere redaktør i avisa “Ny Tid” fikk han rikelig anledning til å kjempe for sine flaggsaker, og markerte seg gjennom en årrekke som en fair og skarpsindig avismann.

Alv Schiefloe døde den 6. september i 1951, knapt 78 år gammel. Men mange av hans fengende og underfundige tekster lever fremdeles, snart to mannsaldre etter hans bortgang.

Med utgivelsen av denne platen du nå holder i hånd, ønsker vi på vår måte å forlende Scheifloe – visenes seiersgang gjennom generasjonene. Denne samlinga med 17 viser skal kunne gi deg en overbevisning om at Alv Schiefloe ikke bare spant sine lystigheter rundt tema som hadde sin aktualitet ved det forrige århundreskiftet, men også formidlet spas og skjemt omkring medmenneskelige ralsjoner som alltid vil leve i beste velgående.

Kilder:

Notat fra Ella Møllegaard, basert på artikler i Adresseavisen og “Katter og hermelin” av Svein Nic. Nordberg.

Boka “Hjorten” (Trondheims Tivoli) 

Denne revyhistoriske artikkelen er hentet fra omslaget til CD – utgivelsen “Ane neri senga – og andre godbiter…”