Dette leserinnlegget er også publisert på Romerikes Blads debattside.
«Hvorfor må lokalrevyen være så statisk at en vet nøyaktig hva en får før en setter seg i setet, lyset slås av og teppet faller?»
Det spørsmålet stiller Øyvind Holm Lønberg i anmeldelsen av Nesrevyen i Romerikes blad 12. oktober. Jeg har ikke sett revyen, og skal ikke mene noe om verken den eller vurderingen av den, men Holm Lønberg reiser noen interessante problemstillinger som jeg mener det er verdt å diskutere.
Slik jeg leser det, er anmeldelsen en blanding av et debattinnlegg og en anmeldelse. Dessverre får vi ikke svar på det viktige spørsmålet journalisten stiller. Det er en debatt jeg ønsker å ta. Er lokalrevyen statisk? I tilfelle hvorfor, og hva skal til for å utvikle den?
Jeg forsøker meg på et svar. Norsk Revy har nettopp arrangert NM i revy på Høylandet, hvor om lag tre hundre revynummer fra revylag over hele landet meldte seg på. Mitt inntrykk er at det er mange som jobber godt med å utvikle revysjangeren. Det oppleves derfor som noe urimelig av Holm Lønberg å avskrive en hel sjanger basert på noen få dårlige opplevelser i sitt distrikt.
Likevel, jeg innrømmer at han har et poeng. I enkelte deler av revymiljøet er det lite ønske om utvikling. Hvorfor?
Et svar på det, kan være at revy er så mye mer enn det som skjer på scenen. For mange er revygruppa først og fremst et tiltak for å få noe til å skje i lokalmiljøet. Det er en morsom måte å samle folk på, både foran bak scenen, og skape noe sammen. For dem kommer det revyfaglige i andre rekke. Det skal vi ikke kimse av. Revy har en stor sosial funksjon, og er viktig for både folkehelsa og bolysten i distriktet.
Men det er klart, for oss i Norsk Revy er det et ønske at så mange revyaktører som mulig ønsker å fornye seg. Revyens største styrke er tekst og aktualitet. Den skal kle av makta, overraske og få publikum til å se samfunnet fra uventede vinkler. Vårt motto er at man aldri skal gå likegyldig fra en revy, det skal være debatt etterpå.
Dette er vanskelig. Det er enklere å jakte på den trygge latteren enn å tørre å kaste seg utpå og innse at ikke alt i en revy skal møtes med rungende latter absolutt hele tiden. Selv profesjonelle humorister tyr ofte til minste motstands vei for å få publikum til å le.
Hva kan revyaktører gjøre for å knekke denne koden? Det enkle svaret på dette er kurs. Det er ofte en sammenheng mellom påmeldingslistene på kursene som arrangeres rundt omkring og de som gjør det bra i NM i revy.
Lokalrevyens fremste oppgave er å kommentere forhold i sitt lokalmiljø. Ut ifra anmeldelsen virker det som at Nesrevyen treffer godt. Men revy er både innhold og form, og det er på det siste mange revygrupper tyr til vante stier. Derfor oppfordrer vi folk til å dra på kurs.
Les mer: Revydoktoren kommer til Viken.
Det er også viktig å være en del av et revymiljø. Man må se hva andre grupper gjør, derfor er revyfestivaler en viktig arena for utvikling, og det finnes hele ti stykker av dem her til lands. Som regissør Arvid Ones sa i et intervju i Bergensmagasinet i fjor, «man ser mye likt i Oslo, mens på Norsk Revyfestival på Høylandet er det virkelig ting man ikke har sett før».
Der revygruppene møtes, om det er på kurs, festival eller en forestilling, går debatten friskt om hva som er god revy. Utfordringen er at diskusjonen tas internt. Det må revybevegelsen ta på sin egen kappe.
Les mer: Dette er revydoktorene i Viken.
Det er synd at Holm Lønberg bruker sin anmeldelse av Nesrevyen til å komme med sitt personlige hjertesukk mot sjangeren generelt, men jeg er glad for at han tar debatten, og vi oppfordrer andre revyaktører til å si sin mening. Kanskje bidrar det til at han ved neste korsvei slipper å lese en bok han har lest før.
Ole Christian Øen, fagansvarlig Norsk Revy
